Kafé, en torsdag

Det føltes litt som skjending hver høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det ikke lenger var plass til . De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Ble heller fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk. Til han eller henne som skrev dem, eller til de (få?) som hadde lånt dem her på biblioteket ?