Bjørnstad- slæsj Knausgårdkompleks...

 

Det føltes som skjending hver høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det ikke lenger var plass til. De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Hun ble dessuten fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk? Til han eller henne som skrev dem, eller til alle som hadde lånt dem her på biblioteket? Hun tenkte ikke mer over det. Stemplet de siste bunkene med "Kassert" stempelet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte hele gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte.

Hun vurderte om hun skulle haste hjem til Axel eller ta seg en cappucino på kafeen først. Et nytt nummer av Monocle som hun hadde kjøpt for ham i dag morges, men som stort sett hun leste, lå i veska. Det fristet egentlig mest.

Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og rettet på kode som han ikke hadde rukket å gjøre på jobben. På McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads "Waterstories" eller enda verre, den vakre "Remembrance". Da ble han nedstemt og innesluttet.