22.01.18
En halvtimes skriving.
Snakket med en forfatter på en fest her forleden og hun sa at det eneste som funka var å skrive. Det blir søppel store deler av tiden, men man må SKRIVE. Skrive, skrive og skrive. Så kan man begynne å flikke på ting...
Frédrik forsvant, som han pleide å gjøre, tidlig, så jeg tok taxi hjem. Jeg oppga adressen og den indiske sjåføren, som på grunn av hans oransje turban, jeg antok han var, smilte vennlig og skrudde ned lyden akkurat nok til at jeg syntes det var ok å høre den bhangra-musikken han spilte.
Han kjørte en splitter ny Volvo stasjonsvogn og jeg skjemmet meg over å synes det var et slags misforhold mellom hans utseende, drakt (og hans fra meg tillagte religion, sikh), og denne luksuriøse skandinaviske bilen. Det var ikke en fordom, eller at jeg syntes det var noe som helst galt med det selvsagt, men det var det som slo meg der og da.Og jeg ble flau over det.
Vi utvekslet ikke et eneste ord før jeg skulle betale. Jeg ønsket ham en god natt og han forsvant ned mot sentrum igjen.
Jeg låste meg inn så stille som mulig. Ville ikke vekke Heidi. Jeg burde ha lagt meg inntil henne, holdt rundt henne, kanskje vi kunne elsket? Men det føltes det feil, Moa var i tankene og det forstyrret og jeg ville i allefall ha dårlig samvittighet om vi hadde sex mens jeg tenkte på en annen.
Etter at jeg hadde hørt at hun sov, hennes myke søvn, en nesten uhørbar, lett snorking, lukket jeg soveromsdøren hun hadde latt stå på gløtt,
På badet kledde jeg av meg alt bortsett fra boxeren, tok på meg en altfor stor langarmet t-skjorte og den blå-stripete, vel brukte pysjamasbuksen hun hadde kjøpt til meg.
Leiligheten var på sitt beste på denne tiden av døgnet. Lyset fra gaten og billys som vandret over taket mens de passerte nede på gata, virket uendelig avslappende på meg. Jeg kunne skille lyden av en Volvo eller en Mercedes-taxi som kjørte rolig gjennom gatene så lett som natt og dag og det var merkelig tilfredsstillende. Det var også noe trygt med taxier, på lik linje med busser og trikker som med sitt nærvær alltid minnet om noe fast og trygt.
Jeg fylte et kjøkkenglass halvfult med Pineau og fant en åpnet pose med Allsorts lakris. Gikk deretter bort til den ene langveggen og ble stående og se på bokhyllene. De var fulle og det så nesten litt rotete ut med alle de forskjellige ryggene i alle mulige farger.
For noen år siden hadde dette irritert meg så mye at jeg fikk den brilliante ideen å sette bøkene med ryggen inn. Da vendte alle arkene utover med sine sjatteringer i hvitt grått og gult. Det så stilig ut, men det ble jo klin umulig å finne frem bøker. Heidi hadde nærmest tvunget ham til å sette dem riktig vei igjen. Hun var riktignok bibliotekar, men hjemme var det ikke snakk om at bøkene måtte stå alfabetisk eller etter Deweys desimalsystem. Men de kunne ihvertfall stå riktig vei!
Det var forøvrig et skille mellom norske og svenske bibliotek, de norske som han var vant til, baserte seg veldig på denne inndelingen av informasjonsbærende litteratur, oppfunnet av amerikaneren Melvil Dewey, mens svenske bibliotek kun i liten grad forholdt seg til dette.
Nå hang jeg meg opp i at veldig mange av bøkene hadde eksakt lik høyde. Når flere meter og høyder av disse stod slik ble det uniformt og kjedelig. Jeg bestemte seg for å re-arrangere bøkenes plassering. En syssel jeg forøvrig bedrev med ujevne mellomrom.
Jeg fant de hvite ørepluggene som fulgte med iPhonen og satte på Dansk radio, P8 Jazz (eller som de sa innimellom sangene, "Doo lydddårr til PE-ådde- djæzz"). Alle radiostasjoner brukte kompressor for å gi en fyldigst mulig lyd, særlig til tale, men P8 skrudde liksom litt ekstra.
I de smale hyllene samlet jeg nå alle litt tynne, innbundne, bøker. Bøker av kvalitet som ikke var innbundne fikk også lov til stå der. Jan Erik Volds «Entusiastiske essays» kom nå mellom Tim Flahertys «Værmakerne» og Arne Durbans «Malerskikkelser». Dette basert på bøkenes tykkelse, høyde og farge på ryggen.
Volds "Entusiastiske essays" var en murstein som om ikke den hadde vært satt med font i størrelse 7 punkt og med ark tynne som i den bibelen han fremdeles hadde stående, hadde tatt en egen hylle. Den mørkeblå fargen, som var en del av et omslagsbilde av Jan Erik Vold i vann til magen, passet godt ved siden av den slitte gulhvite fargen på Arne Durbans bok om norske malere. Deretter kom hele tre kopier av Erlend Loes «L» som var så fint designet at de måtte stå samlet. Hvorfor jeg hadde tre stykk ante jeg ikke.
I mens hadde jazzen gått over i den, for meg, vel eksperminentelle og psykedleiske varianten så jeg fant Wagners Lohengrin på iTunes. Jeg elsket Wagner, eller rettere; jeg elsket idéen om å være en som elsket Wagner. Helt siden jeg som ung gutt overtok bestefars beskjedne samling med klassisk musikk hadde preludiumet til Lohengrin vært noe av det vakreste jeg visste om. De syv første minuttene før det begynte å bli voldsomt, med trommer og pauker. Da skrudde jeg av eller begynte forfra igjen. Om igjen og om igjen.