Det føltes litt som skjending hver eneste høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det og ikke lenger var plass til . De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Ble bare fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk ? Til han eller henne som skrev dem eller til alle som hadde lånt dem her på biblioteket ?
Hun tenkte ikke mer over det. Stemplet de siste bunkene med "Kassert" stemplet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte hele gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte.
Hun vurderte om hun skulle haste hjem til Axel eller ta seg en cappucino på kafeen først. Et nytt nummer av Monocle, Axels magasin hun hadde kjøpt for ham, men som stort sett hun leste, lå i veska. Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og rettet på kode som han ikke hadde rukket å gjøre på jobben. På McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads "Waterstories" eller enda verre, den vakre "Remembrance". Da ble han nedstemt og kort.
På kafeen var hennes faste bord tatt av den nye bibliotekaren fra Falkenberg, Moa. Hun smilte vennlig til henne fra disken mens hun sa "hei" inni seg. Speidet etter et ledig bord på motsatt side. Hun trengte disse små halvtimene alene for tiden. Alt var opptatt og Moa som var 15 år yngre og sosial som en ...HVA? så det samme og vinket henne bort.
- Du kan gjerne sitte her. Jeg skal uansett snart gå. Hun så irriterende likt ut stereotypien av en bibliotekar, lesebrillene på nesetuppen og til overmål festet til en brillesnor, men hun var vakker. Slik som en 27-åring med lite motgang og stor selvtillit kunne være det. - Gjerne, sa hun og kjente at hun faktisk mente det. - Hvor skal du da ? - Bare hjem. Min mor og søster kommer i morgen og jeg liker å ha det ryddig og ordentlig når jeg får besøk. - Er vel ikke for ingenting at du ble bibliotekar da ? Hun forsøkte seg på en morsomhet, noe hun nesten aldri gjorde lenger. Hun og Axel pleide alltid å komme med morsomheter til hverandre i begynnelsen. Når han ikke var tung og mørk. Nå snakket de stort sett om praktiske ting, som betaling av regninger og hvem som skulle handle. Moa smilte. - Du aner ikke hvor slitsomt det er med en mor som påpeker enhver feil hun finner. - Joda, det gjør jeg. Jeg har mye lenger erfaring enn deg, og jeg kan love deg en ting; det tar aldri slutt. - Og til slutt blir jeg min mor ? fulgte Moa kvikt opp. - Til slutt blir du din egen mor. De lo sammen.
Heidi kjente en varme inni seg hun ikke hadde kjent på lenge. Hun hadde likt Moa instinktivt da hun begynte på avdelingen og nå ble alle hennes positive fordommer om Moa som en smart, selvstendig og kvikk ung kvinne liksom bekreftet etter noen få setninger.
- Så du bor alene da ? - Ja, sa hun. - Og det er deilig. Hadde kjæreste i nesten fire år men vi fant aldri samme tone så det ble mest et ork. Heidi nikket, som om hun skjønte hva hun mente. - Du og ? Moa var ikke redd for å spørre. - Nei jeg er gift. Axel, min sjelevenn. Hun visste at dette var alt for tidlig i et gryende vennskap til å engang antyde at det kunne være noe forstyrrende i ekteskapet hennes. - Snart gift i tretten år...
Moa derimot sparte ikke på detaljene. - Wow! Ikke verst. Ja, mor og far gikk fra hverandre etter 9 år og da forsvant han til Norge og jobb i oljeindustrien.Siden så vi barna ham to ganger i året og alikevel har vi to søstre ikke noe farskompleks.
Den setningen bekrefter vel nettopp det motsatte tenkte Heidi. Hun holdt på å si det høyt for hun ante at Moa var en som ville skjønne det og le med av påstanden.
