Hun stemplet de siste bunkene med “Kassert” stempelet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte halve gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte. Effektive filipinske renholdere på dårlige lønnsvilkår sørget for det. Skulle hun dra rett hjem til Axel, eller skulle hun ta en cappucino på kafeen først? I veska lå et nytt nummer av Monocle hun hadde kjøpt for Axel, men som stort sett hun leste.Hun kunne si at hun bommet på trikken og stjele seg en halvtime ekstra? Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og skrev på en av de påbegynte romanene sine. De som nok aldri ville bli fullførte. På McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads “Waterstories” eller enda verre, den vakre “Remembrance”. Da ble han nedstemt og tung.
