En tid for Knausgård

Etter å hørt en podcast fra NRKs radiodokumentar, av og med Knausgårds eks.kone Tonje, begynte jeg å lese siste del av bind 1 for å komme inn i historien igjen.

Har kommet til farens begravelse nå og da er de allerede gift (Tonje og Knausgård). Blir igjen nesten satt ut av hvor bra han skriver (her om sin nåværende kone Linda):

Så så hun på meg igjen. Hun hadde fantastiske øyne. De var grågrønne, og av og til, som oftest når hun var trøtt, skjelte de svakt. På bildet i den diktsamlingen hun hadde gitt ut, skjelte hun, og den sårbarheten i det, som den øvrige selvsikkerheten i uttrykket motarbeidet, men ikke opphevet, hadde engang hypnotisert meg helt.

Nå begynner jeg på En tid for alt paralelt. Den har jeg lest mye om, bl.a. noen lange analyser av litteraturvitere og studenter. Det kan være interessant og lese boka med dette som ballast. Vanligvis er jo det motsatte vanlig, i hvertfall for meg. Akkurat som med film, synes jeg det er hemmende (...) å lese eller se med andres syn og tolkninger i bakhodet. 

Nå er det på tide å gjøre det.