Vernissage 2016
Vernissagen var for den finske videokunstneren Tommi Kukkola. Han hadde slått seg opp med små filmer utelukkende filmet og redigert på sin iPhone. En av filmene viste ham og noen bekjente som spiste lunsj foran børsen fulgt av en ti minutters sekvens der hundre menn som agerte børsmeglere sang et av Verdis rekviem i total disharmoni. En annen film var lagd som et slags skjult kamera av et prøverom for kvinner der bildeutsnittet var bunnen av døren og vi kunne se diverse plagg som skled ned på anklene til de personene som ble filmet. Tett i tett med slike klipp på loop.
Kukkola interesserte meg ikke særlig, det fascinerende var å oppleve hierarkiet på en slik kunståpning;
Først en liten gruppe innvidde fra samtidskulturens maktelite, som jeg selv en gang hadde drømt om å være en del av før realitetene innhentet meg, så en gruppe håpefulle yngre aspiranter til samtidskunstens parnass, gjerne blandet med bemidlede kunder av kunstneren som elsket å bli sett sammen med kunstneren *him-self.*
Til sist, en uungåelig gruppe utenforstående av uklar beskaffenhet og alder. Dette var også den største gruppa og de som kjøpte mest. Noen av genuin kunstinteresse, men for de fleste var det ren business. Et riktig verk, kjøpt til rett tid, for rett pris, kunne betale seg mangfold om bare kunstneren greide å holde seg nogenlunde relevant de neste ti-årene.\
Jeg tok runden og så overfladisk etter kjente. Det var alltid greit å få unnagjort hilsing og klemming raskt, selv om det antakelig ikke var så mange kjente her. \
Noen fra jobb hilste jeg kjapt på, avmålte nikk og hevede øyenbryn med tannløse smil. En effektiv måte å unngå småprat på. De få jeg kjente var uansett like lite interessert i samtale som jeg var.\
Ved et av de runde, høye bordene i nærheten av baren sto en yngre dame, yngre enn meg i allefall, med nervøse hender og flakket med blikket mens hun holdt rundt et tomt glass.
Uvanlig til meg å være gikk jeg bort til henne. Jeg som var så redd for å bli avvist i sosiale sammenhenger. \
Jeg følte nok et slags overtak i situasjonen; hun så nemlig mer usikker ut i omgivelsene enn jeg følte meg på sånne tilstelninger. \
Som når jeg var på fest med Heidi og hennes kolleger der jeg ikke kjente noen. Å bli forlatt av Heidi da gjorde meg fysisk uvel. Stå der med et glass vin og ingen å snakke med eller til. Som jeg hatet det!
Nå var det hun, denne kvinnen ved bordet, som hadde den rollen, og jeg visste hvor takknemlig man ble når noen tok kontakt.
- Interessant ? spurte jeg og nikket mot de store flatskjermene der filmene nå rullet i evig gjentagelse med lyden av. Hun så ikke på meg med en gang. - Tja... jeg greier liksom ikke ta dem på alvor. Hun så på meg og smilte. - Man må kanskje være en av de innvidde for å få utbytte av det ? Jeg nikket mot gjengen som klumpet seg rundt kunstneren. \
I det samme slo det meg at jeg muligens bare var misunnelig på denne Kukkola som allerede hadde satt et avtrykk med sin kunst, mens jeg selv satt hjemme og skrev på noe jeg håpte skulle bli en roman. Lest og kanskje elsket av noen. - Kanskje, smilte hun og avbrøt de negative tankene mine. - Axel, sa jeg og smilte avvæpnende, som for å signalisere at jeg ikke hadde intensjoner om noe (jeg hadde ikke det?). - Moa Lindén.
Vi tok hverandre i hendene. Rødmet hun? Jeg bannet inni meg fordi jeg ikke hadde sagt etternavnet mitt. Var jeg for uformell? - Det er noe med denne samtidskunsten… fortsatte hun, tryggere enn mitt førsteinntrykk hadde tilsagt.
-Den er ofte så banal at man overanalyserer og blir usikker før man innser hva det egentlig handler om. - Hur så?
- Åh, jeg hatet det når jeg ufrivillig slo over til svensk. Jeg visste det lød teatralsk og tilgjort, men hun enset det ikke. - Det er jo oftest bare en speiling av samtiden og tendenser vi trenger å bli minnet på. Det som skjer rundt oss skjer jo hele tiden. Man blir både bedøvd og vant til de forskjellige situasjonenene... - Er du kunstviter ? Hun hørtes nesten sånn ut. - Haha! Neida, bare interessert. Hun fomlet med hendene og han spurte om hun ville ha noe annet å drikke etter å ha tømt velkomstdrinken. - Rødvin? foreslo hun. Jeg satt det tomme glasset fra seg og løftet pekefingeren som for å si “et øyeblikk ”.
-Amarone? spurte den likbleke og anorektisk utseende bartenderen på finsk-svensk. Jeg nikket, fikk to glass, takket anorektikeren og skyndte meg tilbake; Faen, om noen sleske kuratorjævler eller samtidskunstnere hadde lagt beslag på henne mens jeg var borte... Tanken stresset meg. Men nei, hun stod alene fremdeles. Jeg stoppet et stykke unna for å betrakte henne;
Håret satt opp i en tilsynelatende hensynløs knute, men alikevel slik at man så hun hadde brukt tid på det. En sort topp uten ermer, den venstre bh-stroppen stakk litt utenfor, sort skjørt til over knærne og høyhælte sko som aksentuerte både byste og legger. Jeg ble nesten ør. Plutselig så hun rett på meg. Jeg ble flau. Som å smug-kikke gjennom et nøkkelhull for så å oppdage at en annen observerer deg når du gjør det. Hun smilte, det virket ikke som hun hadde oppfattet at jeg hadde stått og sett på henne. - Amarone. - Den er ikke for tung? - Å nei, det er godt. Heller tungt enn søtt. Hun kan mer om vin enn meg, tenkte jeg og fikk en plutselig trang til å holde glasset riktig og ikke som om det var et ølglass.
Jeg kunne være misunnelig på mannlige venner som alltid holdt vinglasset "riktig". Enten i stetten, eller oftest, med glasset uanstrengt mellom ringfinger og langfinger mens bollen hvilte mot tommel og pekefinger. - Men hvorfor er du her egentlig ? Kjenner du kunstneren? Jeg fortsatte der vi hadde sluppet - jeg måtte ikke miste henne ennå. -Nei, jeg er venn av galleristen, kona ihvertfall. Hver gang jeg får invitasjon til vernissage pleier jeg å gå. Gratis mat og drikke og av og til interessant kunst. Hun smilte.
-Og det er jo uansett alltid interessant å se på mennesker.
-Du da? Hvorfor er du her?
-Jeg er med en venn som kjenner galleristen, så nesten som du.\
Hun smilte og skulle til å si noe men ble avbrutt av en mikrofon som ble skrudd på. \
Det var tydeligvis klart for en tale. Etter litt obligatorisk skurring og feedback i høytalerne fikk en fet mann i altfor liten dress justert lyden. Deretter tørket han av seg svette med et enormt lommetørkle han dro ut av bukselommen.
Folk stimlet sammen og det ble trangt rundt oss.
-Først vil jeg ønske dere alle hjertelig velkommen her i kveld. Jeg tenker å fatte meg i korthet, men noen ord må jeg si om Tomi;
For mange kan det virke som om han kommer fra det store intet, og kanskje gjør han det. Han har ingen utdannelse, eller dannelse for den saks skyld (latter i salen) - men han har et eget blikk for det som skjer i samfunnet akkurat nå. Jeg skal ikke komme med noen fasit-tolkninger på verkene hans, men *jeg* ser i hvertfall en dualitet mellom hans kritikk av den nordiske samfunnsmodellen og dens rammer, og samtidig en søken, en lengsel, tilbake til akkuat den samme samfunnsmodellen. Der det å være et tannhjul i en større maskin er helt greit. Ja mer enn det, det er et ideal mye større enn å skulle sette sitt eget store avtrykk. Den ekstreme trangen til å være noe eget, ikke som alle de andre. Og ironisk nok er det så mange som er så opptatt av akkurat det, å være unike, at de nettopp er blitt helt like, en hel gjeng individualister som er kliss like...
Den fete mannen viste seg å være galleristen Åke Hålm. Han greide ikke fatte seg i korthet, om man ikke tenker at 20 minutter er kort.
Jeg syntes ikke det gjorde noe. Hålm var både dannet og reflektert og fikk meg til å tenke på meg selv i denne sammenhengen.
Var jeg også en som først og fremst ville sette avtrykk eller var jeg fornøyd med å være et tannhjul? Jeg ville begge deler, så Hålm traff bra.
Talen var ferdig og Kukkola skulle si noen ord, men han var allerede for full og bare gråt inn i mikrofonen. Det var mer av lykke enn ulykke, så stemningen ble bare god. \
Kukkola forsvant inn i dressen til Hålm i en takkeklem, lysene ble dempet og folk gjenopptok småpraten.
