Besøk fra verdensrommet
Det begynner å bli lenge siden jeg så en film som satt i gang tankerekker eller en form for engasjement som varte særlig lenger enn selve filmen. Danske Michael Madsens "The visit: An alien encounter" er heldigvis en slik film.
The Visit: An alien encounter er en dokumentar/mockumentar som har en vri som gjør den interessant: istedenfor å intervjue astrofysikere, teologer, filosofer osv. om hendelser fra fortiden diskuterer de et scenario som ikke har hendt. Det handler lite eller ingenting om hvordan de besøkende fra verdensrommet ser ut, eller hvordan de vil oppføre seg, men om hvordan vi vil forholde oss til et slikt besøk. Vi som ser oss selv som det eneste moralske vesenet på jordkloden. Som fremdeles dreper hverandre av grådighet og av frykt for det som er fremmed eller det vi ikke kan kontrollere, sykdom for eksempel.
Filmen er to-delt: en del som rent dokumentarisk tar for seg mennesker som jobber med denne probelmstillingen. De finnes nemlig, i FN, i de forskjellige romfartsorganisasjonen og ikke minst i militæret. Annen del av filmen gjør kameraet til "den besøkende" og de forskjellige intrevjuobjektene stiller sine spørsmål til den besøkende. Dette er et utrolig effektivt grep som påkaller mange spørsmål: forteller vi om våre negative? At vi kan utrydde oss selv relativt raskt? Oppfører vi oss truende om vi ikke får de svarene vi vil? Hvorfor er dere her?
Så godt som hver gang en yngre eller mer utviklet sivilisasjon har møttes her på jorden har det vært negativt for den eldre. Hva da hvis vi får besøk av en sivilisasjon som kanskje er millioner eller milliarder av år foran oss?
Filmen er også visuelt imponerende, sammen med mye fantastisk musikk, fra Arvo Pärto til Bach og Stravinsky.
At de medvirkende tar filmens prosjekt så alvorlig og er med på en tenkt situasjon der de må intervjue de besøkende gjør det hele ekstremt autentisk, selv om det ikke har skjedd.