Om våren

Karl Ove Knausgårds "Om våren" kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, bind 7. Det er ingen kritikk, heller noe jeg likte med boka.

Det ville i såfall vært den korteste boka i Min kamp serien. 188 sider tar det å komme i gjennom en dag i livet til Knausgård og hans familie. De to første bøkene i denne serien basert på årstidene var fylt av små skriveøvelser, essays om man vil - om alt fra tyggegummi til fotball. Om våren er en roman. Alt skjer i løpet av et døgn, med sedvanlige utskeielser og bi-historier som flettes inn. I tillegg kommer det lett leksikalske (ikke som hos Kjærstad, gud forby) og små essayistiske stikk om alt fra urinens vei langs porselenet i doskåla til hvordan han sammenligner det rotete hjemmet til naboen (som er "riktig" rot), mens rotet hos dem selv er et resultat av kaos og uro.

Som vanlig er prosaen veldig...sanselig. Beskrivelsene av himmelhvelvingens fargeskifte grytidlig på morgenen, eller hvordan støvet liksom vektløst svever i lysttrålene fra sola som ar lurt seg gjennom persiennen i stua, det er noe av det jeg alltid faller for. Det er stemninger jeg kjenner så godt igjen og som alltid føles godt.

Mens jeg leste Min kamp hadde jeg hele tiden lyst til å skrive selv. Innimellom fikk jeg satt meg ned og skrevet (på de forskjellige begynnelsene jeg allerede har). Hver gang jeg har skrevet og lest, om igjen og om igjen, går det heldigvis opp for meg at jeg er en leser. Ikke en skriver. Til det har jeg Knausgård.

...