William Blake (III)

Jeg blir aldri lei av William Blake... 

Her er to av diktene jeg har elsket siden jeg var 15-16 år gammel. Jeg vet ikke helt hva jeg la i dem den gangen, men det var noe intuitivt eksistensialistisk som jeg nå ser at er der, men som jeg da antakelig ikke skjønte betydningen av. Jeg begynner med Eternity som jeg nærmest har som et mantra (men ikke greier å leve opp til selvsagt)...

Her sies det rett ut at å klamre seg til en episode, (her a joy) en hendelse eller en periode i livet, ikke greier å nyte øyeblikkene som stadig kommer til oss. De er der jo hele tiden, men vi ser dem ofte ikke fordi vi er opphengt i det/noe som var. Vi bør lære oss å "kysse lykken i det den flyr forbi" og så la den fly sin vei. Den kommer alltid tilbake, gjerne i en annen inkarnasjon, men den kommer tilbake... Dette er jo essensen av eksistensialisme og buddhisme...

I The Fly kommer man inn på det samme, men vi snakker her mer om vår bevissthet om vår eksistens som gjør at det faktisk spiller en rolle om man er levende eller død. For fluen som ikke er bevisst forskjellen på å leve eller å være død spiller det ingen rolle... Skjønner?

E T E R N I T Y

He who binds to himself a joy

Does the wingéd life destroy ;

But he who kisses the joy as it flies,

Lives in eternitys sunrise.

T H E  F L Y

Little Fly,

Thy summers play

My thoughtless hand

Has brushe away

Am not I

A fly like thee?

Or art not thou

A man like me?

For I dance

And drink, and sing,

Till some blind  hand

Shall brush my wing

If thought is life

And strength and breath

And the want

Of thought is death

Then am I

A happy fly,

If I live,

Or if I die. 

...

"I have very little of Mr. Blake's company. He is always in Paradise."   - fru Blake om sin mann