Om å se og bli sett - litt om zen og syn

Tenkte å prøve meg på et lenger stykke om forskjellen på "behovet for å bli sett" utfra zen-buddhistisk ståsted versus Sartres beskrivelser av blikket. Først en liten introduksjon til hva zen-buddhisme egentlig betyr.

Zen-buddhismen skiller seg fra andre buddhistiske retninger i sine metoder heller enn i mål og innhold. Ordet "buddhisme" stammer fra sanskrit-verbet Budh, som betyr å vite eller å våkne opp. Den som vet, den som våkner opp kalles en buddha. Zen betyr "meditasjon", og zen-buddhismens grunnleggende metode er zazen, eller sittende meditasjon. Zen legger vekt på sittende meditasjon som en vei til inn-sikt, til å se inn i sin sanne natur, til opplysning eller oppvåkning. Men enhver hverdagslig aktivitet kan forstås som meditativ, og på den måten innebære et dypt syn inn i verdens "slikhet", eller sanne natur, dersom oppmerksomheten rundt aktiviteten er riktig.

Når man ser inn i sin sanne natur oppløses i følge buddhismen skillet mellom subjekt og objekt; man blir ett med sin erfaring, og erfaringen blir ett med en selv. "Sinn" og "verden" blir uatskillelige. Innholdet i denne inn-sikten kan ikke uttrykkes i ord. Språkets grense overskrides i erfaringen, virkeliggjørelsen av en enhet mellom, eller en overskridelse av, subjekt og objekt, kropp og sinn, meg selv og andre.

Holder som sagt på med et lengre stykke, men prokrastinering og annet tar mye av min tid for øyeblikket...