30 min

30 min skriveøvelse...

Fernisjéen

Vernissagen var for den finske videokunstneren Tomi Kukkola. Han hadde slått seg opp med små filmer utelukkende filmet og redigert på sin iPhone. En av filmene viste ham og noen bekjente som spiste lunsj foran børsen fulgt av en ti minutters sekvens der hundre menn som agerte børsmeglere sang et av Verdis rekviem i total disharmoni. Kanskje en protest mot tidens ekstreme individualisme?

Kukkola interesserte ham bare måtelig, men det var alltid fascinerende å oppleve hierarkiet på en slik kunståpning; Først en liten gruppe innvidde fra samtidskulturens maktelite, så en gruppe håpefulle yngre aspiranter til samtidskunstens parnass og til siste en uungåelig gruppe utenforstående av uklar beskaffenhet og alder. Dette var den største gruppa selvsagt — de som faktisk kjøpte de forskjellige verkene. Noen av genuin kunstinteresse, men for de fleste var det ren business. Et riktig verk kjøpt til rett tid for rett pris, kunne betale seg mangfold om bare kunstneren greide å holde seg relevant de neste årene.

Axel lot Frédrick være igjen i baren mens han selv tok runden og så etter kjente. Det var like greit å få unnagjort hilsing og klemming, selv om det antakelig ikke var så mange kjente her. Noen fra jobb hilset han kjapt på — nikk og hevede øyenbryn. Ved et av de runde, høye bordene sto en yngre dame med nervøse hender og virket uendelig alene og forlatt. Uvanlig til ham å være gikk han bort til henne. Han som var så redd for å bli avvist i sosiale sammenhenger. Han følte et slags overtak; hun så nemlig mer feilplassert eller usikker ut i omgivelsene enn han ofte gjorde. Som når han gikk på fest med Heidi og hennes kolleger der han ikke kjente noen. Å bli forlatt av Heidi da gjorde ham fysisk uvel. Stå der med et glass vin og ingen å snakke med eller til, som han hatet det. Nå var det hun, denne kvinnen ved bordet, som hadde den rollen. I allefall for ham.

Han stilte seg ved siden av henne.
- Interessant ? spurte han han og nikket mot de store flatskjermene.
Hun så ikke på ham.
- Tja... jeg greier liksom ikke ta dem på alvor. Hun smilte og snudde seg mot ham, tydelig glad for kontakt.
- Man må kanskje være en av de innvidde for å få utbytte av det ? Han nikket bort mot gjengen som klumpet seg rundt kunstneren. I det samme slo det ham at han mulihgens bare var misunnelig på denne Kukkola som allerede hadde satt et avtrykk av sine kunstneriske ambisjoner, mens han selv satt hjemme og skrev på noe han drømte om skulle bli en roman. Lest av andre.
- Kanskje, smilte hun og avbrøt de negative tankene hans.
- Axel, sa han og smilte lunt avvæpnende, som for å signalisere at han ikke hadde intensjoner om noe… forbudt?
- Moa Lindén. 

De gav hverandre hendene. Rødmet hun? Han bannet inni seg fordi han ikke hadde sagt etternavnet sitt. Var han for uformell?
- Det er noe med denne samtidskunsten… fortsatte hun, tryggere enn hans førsteinntrykk tilsa. -Den er ofte så banal at man overanalyserer og blir usikker før man innser hva det egentlig handler om.
- Hur så? Han hatet det når han ufrivillig slo over til svensk. Hun enset det tydeligvis ikke.
- Det er jo oftest bare en speiling av samtiden og tendenser vi trenger å bli minnet på. Det som skjer rundt oss skjer jo hele tiden. Man blir både bedøvd og vant til de forskjellige situasjonenene.
- Er du kunstviter ?
- Haha! Neida, bare interessert.
Hun fomlet med hendene og han spurte om hun ville ha noe annet å drikke en den nå lunkne velkomstdrinken.
- Rødvin? foreslo hun.
Han satt det tomme glasset fra seg og løftet pekefingeren som for å si “ et øyeblikk”.

-Amarone, den är myyycket braaa, sa en likblek og liktynn bartender på finsk-svensk. 
Han fikk glass til hver av dem og skyndte seg tilbake;
faen om noen sleske kuratorjævler hadde lagt beslag på henne mens han var borte. Tanken stresset ham.
Men nei, hun stod alene fremdeles. Han stoppet et stykke unna for å betrakte. Håret var satt opp i en tilsynelatende hensynløs knute, men alikevel slik at man så hun hadde brukt tid på det. En sort topp uten ermer, den ene bh-stroppene stakk litt utenfor, sort skjørt til over knærne og høyhælte sko som aksentuerte både byste og legger. Han ble nesten ør.
Plutselig så hun rett på ham. Han ble flau. Omtrent som å kikke gjennom et nøkkelhull for så å oppdage at en annen observerer deg når du gjør det.
Hun smilte, virket ikke som hun hadde oppfattet at han hadde stått og sett på henne