Kladd

Bloggen er en blanding av dagbok, tidskapsel og et sted å forstille seg. Jeg synes det er gøy å bla i postene, men oftere og oftere plager det meg. Her er hvorfor:

Når jeg innimellom blar (scroller?) i bloggen finner jeg mer og mer trivielle saker. Greit nok, men i etterkant ser jeg jo at det betyr så lite. Når jeg så skal bryte det ned i tekst, akkurat som jeg holder på med nå, kommer jeg tilbake til at, joda, det er egentlig greit. Jeg ender opp med han i "Tilsammans" som så gjerne vil tilfredsstille alle og i enhver diskusjon ender opp med "ja...jo...nej...".  

Har nettopp lest Arne Johan Vetlesens siste essay på Harvest, og jeg blir igjen litt kampstemt. (Les essayet heller enn å la meg gjenfortelle). Noe av essensen handler om hva man skal si til barna våre om fremtidsutsiktene for oss mennesker. Hanna Arendt sa om læreren at den viktigste jobben kanskje var å gi barna troen på at verden var vakker og at det var mulig å skape en bedre verden. Læreren som selv ikke trodde på dette, eller ikke kunne formidle disse tankene, burde forbys å være lærere.

Jeg er selv en slags lærer i barnehage og jeg greier enn så lenge å fremstille fremtiden og verden som noe vidunderlig og noe vi kan glede oss til. Men mener jeg det? Eller tør jeg bare ikke tro noe annet?  Jeg er egentlig ganske pessimistisk, men henger meg gjerne på tanken om at teknologiske fremskritt, f.eks. fusjonskraft, eller alger som spiser CO2 (...) etc. 

KLADD

(som vanlig kan en kladd bli ferdigstilt utrolig sent, eller aldri...)