Huit og Hviit
Min frie fortsettelse på "fuglesamtaler" - inspirert av Erik Fosnes Hansens Kri og Kry "intervju":
En mil eller der omkring lenger inne i landet treffer vi løvsangeren Huit. Hans drakt er ensfarget grønnbrun og det gjør ham ukjent for mange selv om han er svært så vanlig. På undersiden er han dog gulhvit, men det ser man nesten ikke. Han er ikke stor og veier knappe seks gram.
Det ser ut som om du koser deg her?
Huit: «Jo takk, det gjør jeg og. Som du kanskje hører, eller, he he, kanskje nettopp ikke hører, slipper jeg å synge så mye for å holde unna kolleger. Her er så god plass. Men jeg synger noen strofer innimellom, skulle en frekk kollega være i nærheten og pønske på noe. "
Hviit: (inne fra reiret): «Det er noen som er sultne her inne!"
Huit: «Ja, så lenge varte det.» (han hopper opp i løvverket, fanger noen løvmakk og en edderkopp, som han deretter avleverer inne i reiret. Så kommer han ut igjen). «Jeg er jo uendelig glad i dem, men jeg skammer meg heller ikke over at jeg gleder meg til de skal ut av redet. Bokstavelig talt. Rett nok veier de bare 3-4 gram, men de har appetitten til en ringdue.»
Tilsynelatende umotivert vasker han seg raskt under vingene, før han fortsetter: «Noe skal livet fylles med. Å skaffe mat til dem jeg har bringt inn i denne vakre verden er både en selvfølge og en glede.»
Sangen din høres så kjent, men jeg ser deg ikke så ofte?
Huit: « Det hører jeg stadig. Det er nok vår nøytrale drakt som gjør oss så anonyme."
Hviit: (nå i adskillig lettere humør): «Men det tar han igjen med sin vakre sang!»
Huit, tydelig smigret over dette utsagnet tar seg en kjapp tur opp i luften, en skarp sving ut over tjernet, snapper en doven flue og kommer ned igjen.
Huit: « Skal bare inne med denne. Som jeg sa, de spiser som en ringdue, de små.»
Hviit: (lavt) : «Du vet vel det, at det er oss det er flest av i landet?»
Nei, må jeg innrømme, det ante jeg ikke.
Hviit: «Hmmmmm... Ikke la Huit få vite det, han virker så bekymringsløs og tilforlatelig, men han er i sitt vesen svært sensitiv.»
På hvilken måte da?
Hviit (nølende): «Altså, han har nok et slags kompleks for størrelsen. Når i tillegg sangen hans er så vakker og så lett å høre kjennes det nok enda verre å ikke bli sett. Menneskene kjenner så godt vår sang, men så få vet hvordan vi ser ut. Ja, de kan sikkert forestille dem...»
Jeg vil svare samtykkende, men Huit kommer spankulerende ut av reiret:
Huit: «Nå, hvor var vi? Jo, nettopp, vi snakket om drakten vår, at den er ganske unnselig og at vi ikke blir sett. Vel (drar på det), det er kanskje like greit. Alle vil jo bli sett, men samtidig er det å bli sett det man frykter mest. Så sånn sett slipper vi kanksje greit unna. Og vi vet jo at menneskene hører oss i hvertfall. Med beskjedenhet kan jeg si at vår sang er elsket og betraktes som det herligste vårtegn.»