FLERE FRIE ASSOSIASJONER

Min kamp, bind 1, del 2.

Leser siste del på nytt, som forberedelse til å lese bind 2 på nytt etter at jeg hørte radiodokumentaren av Tonje, Karl Oves eks-kjæreste. 

Det er mye som settes i gang når jeg leser Knausgård, egne, ofte sammenfallende tanker og refleksjoner som jeg ikke har, eller kunne ha satt, på papir. Eller skrevet om du vil. Jeg bruker stadig oftere den frie assosiasjon som en slags mal på hvordan jeg må skrive. Jeg skriver mye - nesten ingenting tilgjengelig her selvsagt, jeg har da både selvinnsikt og forfengelighet.

Noen har som hobby å skru på biler, samle på kunst, spille fotball eller å se på tv - samme det, men min overordnede hobby er å skrive. Nå helt uten mål om å publisering eller å bli lest av andre (og det er ikke bare defensivt preik fordi jeg er redd for å bli dømt), men det er noe utrolig tilfredsstillede ved å skrive setninger. Trekke fra ord og setninger, bytte ord eller flytte rundt på avsnitt. Til og med tegnsetting er utrolig fascinerende, og da bruker jeg ikke ordbok eller internett som hjelp, jeg bruker det jeg føler intuitivt er rett. Av og til føles det bare rett med et komma eller to. Man ser hvordan setningen brytes opp og man hører hvordan den snakkes.

En ting som forstyrrer meg ganske mye er bruken av fonter. Jeg skriver jo alltid på en eller annen Mac, og av til rett i den innebygde editoren på bloggen (da er jeg alltid litt redd for å miste noe jeg har skrevt hvis nettet kobler av og det siste jeg skrev ikke er er overført til serverne). Derfor skriver jeg enten i programmet Writeroom eller et program som heter Desk. Begge disse programmene lar deg ha en helt blank skjerm, kun tekst er synlig. Akkurat som et papirark i en skrivemaskin. Akkurat dette skriver jeg i Desk, som har den styrken eller svakeheten, at jeg ikke kan velge font. Jeg vil nesten kalle det en fordel for meg, for hvis skrivingen går i stå faller jeg lett ut og begynner å lete etter riktig font og størrelse. 

Og det er en del av av et større «problem» jeg har, nemlig at jeg lett lar meg avlede. Det passer som hånd i hanske med tanken om å skrive i frie assosiasjoner. Samtidig betyr det at det blir ekstremt fraksjonert og ofte totalt uforståelige tankesprang for den som leser. Jeg greier jo ikke skrive raskt nok til å forklare hvorfor den ene tanken overtar for den andre. Derfor må jeg tvinge meg inn på det sporet jeg ser (i teksten) at jeg var på og prøve å skrive videre derfra.

I denne posten skulle jeg skrive om Knausgårds Min kamp, bind 1 og egentlig bind 2 som jeg snart skal lese på nytt. Alt dette ble satt i gang fordi jeg på podcast hørte en radiodokumentar om hvordan hans eks-kjæreste Tonje opplevde å få en viktig del av livet sitt, sett med hans øyne, skrevet og publisert. Dette skjer også i bind 5, så jeg må ta hele Min kamp på nytt (med glede). 

I dokumentaren leser hun fra e-postene han sender henne, med deler av og etterhvert hele manuskriptet så hun kan få lese det. Han bidrar selv med å lese små biter av teksten fra e-postene, så det blir veldig autentisk. Jeg husket ikke nok av det som skjedde i bind 2 med Tonje og Karl Ove så derfor må det leses på nytt.

Jeg begynte litt vilkårlig på del 2 av bind 1, fordi første del husket jeg så godt. Beskrivelsen av i del 1, av tiden, plassene og tidsånden var ekstremt nært for meg i både tid og sted. Knausgård er to år eldre enn meg og bodde på Tveit og Kristiansand. Det er nesten utenkelig at jeg på noe tidspunkt ikke skal ha krysset hans vei med tanke på hva han har gjort på den tiden (beskrevet i romanen) og hva jeg gjorde på samme tid. Riktignok var jeg delvis lammet av sosial angst innimellom, men deltok alikvel ofte i sosiale sammenhenger som var ganske konfronterende, f.eks. aksjoner med Natur og Ungdom og Bellona. 

Det som kanskje griper mest når jeg leser er beskrivelsene av Tveit og huset deres der. Trærne, elva, lydene av disse og lydene fra fugler og insekter. Alt dette sitte så dypt i meg etter min oppvekst på den store gården øverst på heia. Jeg husker og kan formelig høre og lukte lydene fra den gang. Som å for eksemple å våkne tidlig en junimorgen, mens florlette gardiner dingler sløvt i de store krysspostvinduene. Fluen som har greid å komme inn det åpne vinduet, men ikke finner veien ut fordi den sitter i nabovinduet og er sur og forvirret. Fuglenes sang, ikke nødvendigvis så mange om gangen, ofte var det minst sang når det var som stillest ute. Men altså disse morgenene hvro jeg jeg lå i senga og hørt dem, jeg kunne høre hvem som satt i det store kirsebærtreet rett utforbi, kanskje seks-syv meter fra vinduet mitt, eller de som satt i trærne langs jordet, kanskje hundre meter borte. Av og til ble dette avbrutt av en av hundene våre som tasset over singelen fra en liggeplass til en annen. Innimellom var det en radio nede som jeg såvidt hørte, men isåfall nok til å gjenkjenne programmene og sånn fastslå en cirkatid på morgenen. Klokke tror jeg aldri jeg brukte. 

Et annet minne fra sånne morgener var Reiseradioen, som Ni-timen ble omdøpt i sommermånedene. Med pludder, musikk og banaliteter som etterlysning av rømte undulater, badetemperaturer fra hele landet og meldinger om observerte tyske bobiler på veiene (det var den gang dette startet). Var det god temperatur på Moisanden camping i Grimstad antok jeg at det var varmt i Trommekilen, ferskvannet bak huset vårt - ca tre mil unna Moisanden, men det spilte ingen rolle, for i tillegg til å sjelden sjekke tiden målte jeg heller aldri noensinne temperaturen i vannet. Bade gjorde jeg når det var varmt nok, ikke mer komplisert enn det.

Senere,da jeg ble litt eldre, kanskje 14-15 år og fremdeles hadde det samme rommet, var lydene de samme men det var kommet en noe nytt inn på rommet. En sort-hvit reise-tv på 13 tommer som jeg gjern sløste vekk et par timer på hver lørdag eller søndag morgen. Lenge var det på NRK gamle, klassiske svenske filmer med Tutta og Ernst Rolf rundt 9-tiden på morgenen. Disse falt jeg veldig for og etter hver sånn film kom det gjerne en lang sekvens med The Flintstones. De falt jeg aldri for, så da sto jeg heller opp og lagde meg te. Den indiske varianten, med mye melk og enda mer sukker. 

Jeg lurer på hva faen jeg egentlig gjorde disse dagene? En lørdag som 16 åring for eksempel? Det var alltid en jente i bildet, men bortsett fra den vanlige klininga og det andre, var det ofte jeg valgte andre ting. Som å gå på tur i skogen med et par hunder, ryggsekk, bøker niste og te. Jeg tok ganske ofte turen forbi Slottet og opp på åsryggen over Eftevann og ned mot Grimevannene. På toppene der kunne jeg nesten se Varoddbrua, jeg så hele kystrstrip og med kikkert så jeg danskeferja da den seg inn eller ut av Kristiandsand. Jeg spikket meg en ryggstøtte som ble en fantastisk stol og satt der og leste og solte meg mens hundene vekslet på å snuse rundt på dyrespor i nærheten og på å sove utmattet i skyggen på disse varme dagene. På slike turer vet jeg at jeg leste på både Hvite Nigger og Aksel Jensens Line. Husker også at jeg så gjerne ville lese Ringenes herre, men hver gang jeg nærmest tvang meg til å lese ga jeg kjapt opp. Det fenget aldri. Jeg mener også at jeg kunne ta med meg Donald-pocketer eller Donalds ferieshow. Ikke så mye å skryte av sånn intelektuelt, men jeg tror det ga meg følelsen av å være yngre, som syv-åtte-åring da Donald og Stompa var mitt lesestoff.

Møte med Geir Angell Øygarden på kafe.

fortsettes