Om janteloven som liksom rir oss
Jeg er så jævla lei av janteloven. Jævlig lei av alle som skyver den foran seg hele tiden.
Altså ikke enda en bloggpost om hvor kjipt det er med janteloven (eller "bygdedyret" for deg som er fra en mindre plass med rundt 200 innbyggere). Alle de som nettopp greier å fremme seg selv og sine synspunkter og gründeridéer, men nesten uten unntak påpeker at dette skjer på tross av at de møtes av jantelov, bygdedyr og misunnelse. I kommentarfeltet under er det som regel overfylt av "hallelujah", og "død over janteloven" og andre støttende erklæringer.
Hvor stort problem er egentlig janteloven? Jeg ser forsvinnende lite til den i samfunnet. I aviser og på nettet dyrkes nettopp den som går sineg egne veier og "tør" å fremstå vellykket eller flink. Ikke så mye som hemmer disse folka, som gjerne kommer trekkende med at Janteloven palger dem.
Tok en god sjekk på Blogg.no for å se hva som er populært der. Der er det primært de bloggerne som blogger om ingenting (min oppfatning selvsagt - som klær, sminke, kosthold og trening, alt velmenende men navlebeskuende). Så har du noen få hederlige unntak. Ingen nevnt, ingen glemt. Men det er også en ganske god gruppe med selverklærte coacher, mentale trenere eller sparringspartnere (hvor er analogien?). De fleste av disse er fylt med det jeg kaller luft. Gjerne fremstille seg selv som en som "tør å si at jeg er ganske" flink, kommer med tips til hvordan vi bør leve og følge våre drømmer (en gjenganger selvsagt). Oftere enn ikke er det en overskrift som så ikke følges opp med annet enn svada eller selvsagtheter. Et godt eksempel jeg leste nylig hadde tittelen "Dette komme du til å angre på når du ligger for døden" (noe sånn). Innholdet var noen punkter klippet og limt fra andre nettsteder om hva folk som (gjerne plutselig) ligger for døden angrer på.
«Du skal ikke tro du er noe» er et mye sunnere prinsipp enn for eksempel «tro gjerne du er noe mye mer unikt, interessant og deilig enn alle andre, og bred deg hemningsløst hele tiden». Det er en fin ting at folk føler skam når de har grunn til det. Folk som aldri føler skam er selvforelskede egoister som ikke passer sammen med andre folk.