Om å sykle
Skal jeg gjøre noe alene er det få ting som gir meg den opplevelse en god sykkeltur gir. Å lese en god bok, å nyte en god kaffe, sånne opplevelser er gode, men å sykle er noe helt eget.
En tidlig søndagsmorgen på vei mot Herefos, disen som svever vektløst over Topdalselva, sola står allerede høyt nok til å sende lange skygger nedover dalen. Gleden ved å klatre opp den lange,bratte Stiebakken ved Søre Herefos for å sykle over heia og ned til Grimstad. Etter å ha hatt elvas brus og sang fra de tidligste morgenfuglene som eneste akkompagnement, overtas nå lydene av insekters vinger, suset gjennom granskogen og min egen pust. Når farta kommer opp igjen etter bakken suser vinden i ørene. Sykkelen gir selvsagt ikke fra seg noen lyd i det hele tatt, bortsett fra når jeg girer. Ulyder fra sykkelen er totalt ødeleggende for opplevelsen, så den er alltid smurt, fettet, oljet og strammet der den skal. Og jeg er ikke engang fanatisk opptatt av å vaske og vedlikeholde sykkelen, bare nok til at den alltid fungerer optimalt.
Hvert tråkk med pedalene går direkte til bakhjulet og framdrift. Ingen energi forsvinner i den stive ramma. Ingen. Da gjør det ingenting om den litt skitten fra forrige tur. Det er nesten sånn at det bare er greit, et bevis på at den brukes.
Kanskje enda bedre, en søndag formiddag senhøstes, såvidt noen plussgrader og den reneste, nærmest knivskarpe lufta du kan tenke deg, på vei over Grimenes. Grusvei med masse dumper og hull som du nesten ikke merker fordi Lefty-gaffelen sluker alle ujevnheter. De store vannene du sykler langs før du tar av veien og sykler opp Steinkleiva (som egentlig heter Froholt - men jeg har kalt den steinkleiva siden jeg var ti år gammel ) på de letteste gira eller svinger inn på traktorveien ved Tengsbekk for å få en nydelig tur over til Birkelandsveien.
Det beste er å ta opp Steinkleiva. Den er bratt og steinete, men så lenge man sitter godt balansert på sykkeln og spinner oppover på lette gir, er det bare deilig når melkesyra begynner å vise seg i lårene. Plutselig er man oppe og ser utover hele Grimenes, og horisonten er hav og Danmark. Ganske overveldende.
Opplevelsen på sykkelen er ikke bare hva som skjer rundt deg, men like mye hva som foregår i hodet. Du har god tid til å tenke over det meste. Tankene flyter og byttes vilkårlig underveis. Bekymringer og gleder. Alle som har syklet en del kjenner igjen dette. Samtidig som tankene kan flyte fritt kommer du nærmest umerkelig inn i en total tilstedeværelse. Du sykler for å sykle, ikke for å komme frem... Når du oppdager at du har vært i den tilstedeværelsen er den over selvsagt, men det er helt ok. Sånne øyeblikk kan man ha i hverdagen generelt også. Man skal ta oppvasken for å ta oppvasken som Tich Nat Hahn sier. Ikke ta oppvasken for å sette seg med en avis etterpå. Da er du jo ikke tilstede.
Du trenger ikke engang å sykle alene for å oppleve det. Enda dypere, kanskje, er de stundene du får følelsen av å være en del av en symbiose - som man vel er - menneske og maskin. Sykkelen er en maskin mens du, menneske, er motoren. Energien som gjør at maskinen beveger seg. Å se sine egne ben som jobber så taktfult og kraftig, en nærmest uendelig repetisjon av de samme bevegelsene. Dytte pedalen frem og ned, så dra opp bakfra med motsatt side. Maskinelt. Og helt under din kontroll. Fantastisk.