Det føltes som skjending hver høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det og ikke lenger var plass til . De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Ble bare fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk ? Til han eller henne som skrev dem eller til alle som hadde lånt dem her på biblioteket ?
Hun tenkte ikke mer over det. Stemplet de siste bunkene med "Kassert" stemplet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte hele gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte.Hun vurderte om hun skulle haste hjem til Axel eller ta seg en cappucino på kafeen først. Et nytt nummer av Monocle, Axels magasin hun hadde kjøpt for ham, men som stort sett hun leste, lå i veska. Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og rettet på kode som han ikke hadde rukket å gjøre på jobben. På McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads "Waterstories" eller enda verre, den vakre "Remembrance". Da ble han nedstemt og kort.
På kafeen var hennes faste bord tatt av den nye bibliotekaren fra Falkenberg, Moa. Hun smilte vennlig til henne fra disken mens hun sa "hei" inni seg. Speidet etter et ledig bord på motsatt side. Hun trengte disse små halvtimene alene for tiden. Alt var opptatt og Moa som var 15 år yngre og sosial som en ...HVA? så det samme og vinket henne bort.- Du kan gjerne sitte her. Jeg skal uansett snart gå.
Hun så irriterende likt ut stereotypien av en bibliotekar, lesebrillene på nesetuppen og til overmål festet til en brillesnor, men hun var vakker. Slik som en 27-åring med lite motgang og stor selvtillit kunne være det. - Gjerne, sa hun og kjente at hun faktisk mente det. - Hvor skal du da ? - Bare hjem. Min mor og søster kommer i morgen og jeg liker å ha det ryddig og ordentlig når jeg får besøk. - Er vel ikke for ingenting at du ble bibliotekar da ? Hun forsøkte seg på en morsomhet, noe hun nesten aldri gjorde lenger. Hun og Axel pleide alltid å komme med morsomheter til hverandre i begynnelsen. Når han ikke var tung og mørk. Nå snakket de stort sett om praktiske ting, som betaling av regninger og hvem som skulle handle. Moa smilte. - Du aner ikke hvor slitsomt det er med en mor som påpeker enhver feil hun finner. - Joda, det gjør jeg. Jeg har mye lenger erfaring enn deg, og jeg kan love deg en ting; det tar aldri slutt. - Og til slutt blir jeg min mor ? fulgte Moa kvikt opp. - Til slutt blir du din egen mor. De lo.
De utvekslet små historier fra jobb før Moa fikk en melding på telefonen sin og raskt pakket sammen.
Heidi ble sittende alene og tok seg likegodt et glas rødvin. Det var jo torsdag og hun hadde ingen planer. Hun sendte en melding til Axel om at hun en senere trikk og ville være hjemme om en times tid.
Han holdt på med å lage et utkast til en intranettside for en større medisinprodusent og måtte få databasen over alle virkemidler i medisinene til å funger hundre prosent før det skulle vises frem og prøvekjøres allerede neste uke. Han hadde vært smart nok til å leie inn tre indiske programmere som satt i en forstad til Mumbai og jobbet nærmest for en slikk og ingenting. Han følte seg av og til som en grisk kapitalistjævel, men samtidig var faktum at programmerne her hjemme kostet minst ti ganger mer. Alikevel var inderne adskillig bedre til å programmere og jobbet både raskere og skrev bedre kode. Bedre kode betydde mindre kode og mindre kode betydde færre feil.
At Heidi kom en time senere betydde en time alene. Han fikk alltid et snev av dårlig samvittighet når han tenkte at det var deilig med tid alene, men han trengte slike drypp av ensomhet med jevne mellomrom.
Han satt på den norske cellisten Truls Mørk som spilte Bach cellosuiter. Gjennom Sonus Faber høyttalerne kunne han høre Truls Mørks tunge åndedrett mens han spilte seg gjennom suitene. Hvis han lukket øyene var det som om cellisten satt midt på stuegulvet. En annen favorittplate var Glenn Goulds Goldbergvariasjoner - han likte best ny-innspillingen fra 1981 der Goulds karakteristiske og til lydteknikernes fortvilelse, nynning var mer fremtredende enn på originalinnspillingen. Mange mente at denne nynningen var irriterende langt fremme i lydbildet på denne plata, men Axel foretrakk det slik. Det ble en nærhet som var skremmende fysisk.
Han lukket Macen og satt over en espresso. Han brukte en gammel Ranciliomaskin istedetfor for Nespressomaskinen de hadde fått fra jobben hans. Strengt tatt var Nespressoens espresso og crema vel så god, men den lille seremonien det var å lage den manuelt var så mye bedre enn å legge inn en kapsel. Dessuten fylte den gamle Rancilioen leiligheten med enn duft Nespressoen ikke var i nærheten av.
Dessverre drakk han alt for mye espresso. Han sov dårlig, fikk løs eller hard mage og kunne nesten begynne å riste etter den femte espressoen. Det hjalp heller ikke at han måtte ha en teskje sukker hver gang. Nå hadde han begynt å utjevne med et glass vann samtidig så ikke blodårene ble helt strangulerte.
Han satt seg tungt i sofaen, lukket øynene og trakk inn duften av espressoen i fanget.
Mens hun satt på trikken smugkikket hun på de andre i vogna. De var enten trøtte og halvsov, eller de satt i stirret eller skrev på mobiltelefonene sine. Hun hadde selv en iPhone, men brukte den ikke til mer en meldinger til Axel og som en vanlig telefon. Hun hadde ikke trengt noe så avansert, men det var Axel som hadde kjøpt den til bursdagen hennes. Hun brukte verken Facebook eller Twitter og hva de nå het alle disse tjenesten hvor man kunne kuratere sin egen personlighet. Axel snakket stadig om hvor flaut det var med disse som opp
