Edvard Munch - 150 år
EDVARD MUNCH - SOLEN , 1912
Hver desember står sola opp ute i havgapet over innseilingen til Kragerø. I løpet av noen minutter fordriver de livgivende solstrålene vintermørket. Den sterke opplevelsen av dette imponerende naturfenomenet inspirerte Munch til å utvikle en av sine dristigste komposisjoner: Solen til Universitetets Aula.
Munch uttalte ofte at han hadde et nesten religiøst forhold til lyset. Det er tydelig at Munch også var opptatt av filosofiske ideer om lysets livgivende kraft. Han malte dette monumentale mesterverket i sitt friluftsatelier, som lå foran huset på Skrubben. Kystlandskapet i maleriet gikk da nesten i ett med den omkringliggende naturen. Da Munch skulle lage de lange, rette lysstrålene som skyter ut fra solskiva, fikk han hjelp av sin venn Lars Fjeld. Han var dekorasjonsmaler i Kragerø. Fjeld viste Munch noen enkle tekniske knep som kunne gjøre solstrålene snorrette. Utsikten i Solen er den samme som Munch så da han sto foran sin villa, med en grasslette som strakte seg bort til skrenten ned mot sjøen. Munch gjengir naturen slik at den danner en enkel ramme for solskiven i bildet. Dessverre er svært lite av disse omgivelsene bevart. Deler av knausen til venstre i maleriet kan gjenkjennes der transformatorboksen og Munch-statuen står i dag.
Skal man analysere bildet etter Roland Barthes modell så vil første del av analysen gå ut på det denotative, altså det som er konkret og man kan se i bildet. Den andre delen vil bli konnotativ, altså det jeg selv tenker eller hvordan jeg personlig syns det er logisk å tolke bildet. Altså, bildet er av en solnedgang, eller soloppgang, ute ved havet som Munch har stilisert. Generelt et noe naturtro bilde, egentlig. Hvis man begynner med lyset, så er det veldig sterkt, akkurat som om man skulle peke et kamera rett på solen for å ta bilder. Solen ligger i forsvinningspunktet og strålene brer seg utover. Dette skaper en dybdeffekt i tillegg til å sentrere bildet og gjøre det litt statisk og stillestående. Dette med dybde definerer overlappingen med steinene foran vannet. Munch har også satt inn små skjær ute i havet for å skape et størrelseforhold. Skygge er også markert tydelig på baksiden av steinene. Fargene som er brukt i bildet er mest lyseblå himmel, grønt gress og gul/hvit sol. Det er også lagt noen mørkeblå og røde striper langs solstrålene. Det er dette jeg syns løser litt opp på den midtstilte og statiske komposisjonen og man ser en slags "skytende" effekt.
Personlig har jeg alltid likt "Solen" bra, siden jeg første gang så det i en dolkumentar på NRK da jeg var en ung gutt. Det konnotative, om du vil, for meg er noe optimistisk. En lysende sterk sol, enten det er soloppgang eller solnedgang har noe beroligende over seg. Enten det positive ved at en ny dag opprenner og alle mulighetene det innebærer, eller at nok en dag ebber ut og man gjøre seg klar for hvile og forberede en ny dag. Bildet blir aldri definert som soloppgang eller solnedgang, men jeg legger det i kategorien soloppgang.Kanskje fordi jeg er vant til å stå opp svært tidlig og så mange ganger har nytt solen i det den stiger opp av havet... Kompsosisjonen er utnyttet til å gjøre solen til midtpunktet. Solen står i midten av horisonten i forsviningspunktet og strekker seg ut gjennom hele bildet. Solen kan også være et symbol. Sol er som regel noe man forbinder med varme, liv, sommer og blomstring. Den kan selfølgelig symbolisere alt dette, men noe jeg direkte forbinder med solen er tid. Det at solen går ned er et symbol på tid som er gått og passert og tid som for evig er blitt borte. Egentlig tror jeg at Munch ville formidle det gode i livet som forsvinner i mørke etter en natts søvn. Det er nesten som etter å ha hatt en fin sommerdag. Når du legger deg tenker man kansje ikke over at denne dagen som nå har gått er ferdig og kommer aldri til å være igjen. Så for meg er Edvard Munchs maleri et lyst og vakkert bilde, samtidig med noe pessemistisk baktanke.
Men det er jo mange forskjellige måter å tolke det på. Noen vil kansje tenke på det mer som et nostalgisk maleri, et minne fra barndommen kansje, mens andre vil se på det som et symbol for lys og varme, håp og glede. Som sagt er bilde fra 1912. I de tidligere årene hadde Munch vert gjennom store sykehusopphold, endeløse terapisesjoner og til og med elektrosjokk for å bli kvitt derpresjoner og nervøse tanker. Etter dette begynte han å bli bedre og verkene hans ble faktisk mindre dystre. Solen er da kansje et symbol på nyfunnet helse og glede i livet.