Vintage Facebook

Lenge før Facebook eksisterrte, nærmere bestemt i 1800-tallets England, lagde folk såkalte commonplace books, som minner en god del om  hvordan folk i dag former sin egen profil på nåtidens populære sosiale medier.

Commonplace bøkene bestod nemlig av album fylt av nedskrevne sitater fra viktige bøker, dikt eller brev, sammen med bruddstykker av egne samtaler, betraktinger, oppskrifter, praktiske råd og tegninger. "Forfatteren" samlet altså sammen informasjon vedkommende fant verdifull og betydningsfull.

Comonplace bøkene var, omtrent som facebook idag, et sted hvor man kunne konstruere en "profil" over hva man likte og foretrakk. Bøkene ble ofte vist til andre for å stille egen smak og behag, interesser og viten til skue. Venner bidro ofte med kommentarer og bemerkninger som så ble skrevet ned, akkurat som på Facebook og blogger den dag i dag.

Bøkene var dypt personlige frembringelser og de er i dag en kilde til forståelse av datidens identietsdannelse, allmennviten og kulturforbruk.

Den britiske litteraturforskeren Corin Throsby har grankset en rekke commonplacebøker fra romantikkens england og funnet både fanbrev og fankulturer fra den perioden. Bl.a. viser det seg at romantiske diktere som Coleridge, Keats, Shelly og Blake ikke var de mest leste og siterte, selv om man i dag betrakter dem som datidens største. Commonplace bøkene viser at diktere som Byron, Walter Scott og Felicia Hermans var mer populære.

Throsby har særlig interessert seg for 1800-tallets commonplacebøker, men man ser at bøkenes historie i hvertfall går tilbake til 1400-tallet. Lærde menn (og noen få kvinner) lagde sin unike samling av viten og preferanser, en slags intelektuell scrapbook. Der skrev man inn oppskrifter på mat og medisinblandinger, sitater man likte, dikt, brev, taler man hadde holdt eller hørt, tabeller for alt mulig, formler, dagboknotater og tegninger. Både studenter, lærde, poeter og forfattere brukte commonplacebøkene sine til å samle på og huske hva de hadde lært og som siden kunne brukes i diskusjoner eller i læringsøyemed. En slik bok var oftest veldig unik i forhold til hvem som hadde eid den, alikevel gikk gjerne bøkene i arv til venner eller bekjente, familiært eller intellektuelt, som fortsatte å fylle bøkene med materiale.

By the 17th century, commonplacing had become a recognized practice that was formally taught to college students in such institutions as Oxford[citation needed]. John Locke appended his indexing scheme for commonplace books to a printing of his An Essay Concerning Human Understanding.[6] The commonplace tradition in which Francis Bacon and John Milton were educated had its roots in the pedagogy of classical rhetoric, and “commonplacing” persisted as a popular study technique until the early 20th century. Both Ralph Waldo Emerson and Henry David Thoreau were taught to keep commonplace books atHarvard University (their commonplace books survive in published form). Commonplacing was particularly attractive to authors. Some, such as Samuel Taylor Coleridge and Mark Twain kept messy reading notes that were intermixed with other quite various material; others, such as Thomas Hardy, followed a more formal reading-notes method that mirrored the original Renaissance practice more closely. The older, "clearinghouse" function of the commonplace book, to condense and centralize useful and even "model" ideas and expressions, became less popular over time.

 ..

Det er vel ikke så unaturlig å se dagens blogger (som min egen) og muligens facebook, som en analogi over dette...

Kilder:   Annete K. Nielsen / Weekendavisen / University of Cambridge Research News / www.stevenberlinjohnson.com