Barnerom

James Mollison har lagd boka "Where children sleep", som i bilders form handler om nettopp det:

I found myself thinking about my bedroom: how significant it was during my childhood, and how it reflected what I had and who I was. It occurred to me that a way to address some of the complex situations and social issues affecting children would be to look at the bedrooms of children in all kinds of different circumstances. From the start, I didn't want it just to be about 'needy children' in the developing world, but rather something more inclusive, about children from all types of situations. It seemed to make sense to photograph the children themselves, too, but separately from their bedrooms, using a neutral background.

Bildene får meg til å tenke på hvor viktig mitt eget rom har vært for meg opp igjennom, og hvor mye det (kan ha) betydd for mine egne barn... Fra jeg var seks år hadde jeg jo eget stort rom med store vinduer og morgensol som fylte hjertet mitt hver morgen. Jeg husker at jeg var så fornøyd med de lyse lette gardinene jeg hadde. De blafret så fint i den milde brisen på en sommermorgen eller en sommerettermiddag. Kan ikke huske om jeg var så opptatt om det var ryddig eller ei når jeg var så ung. Nåtr jeg ble tenåring tror jeg at jeg for det meste ga blaffen i åssen det så ut i noen år. Så når jeg var 15 ble rommet pusset kraftig opp og jeg fikk ny pult og arvet bestefars 2 seter og stol i lyst bomullstoff. Nydelige møbler. Fra da av var alltid rommet ryddig og når jeg i tillegg begynte å få en stor platesamling og en Rega Planar 3 platespiller ble det veldig viktig å ha det ryddig. Støv på platene ville jeg ikke ha...