Forelskelse og revolusjon
I spalten Antikvariatet, i denne ukes Morgenbladet er det May Grete Lerum som anmelder en bok jeg ikke har hørt om før, men som jeg nå har bestilt etter denne anmeldelsen. Boka er Francesco Alberonis "Forelsking og kjærleik".
Her er et utdrag fra Lerums anmeldelse, som jeg følte var litt treffende i denne stund (les: min situasjon, som jeg selv har satt meg i), selvsagt ikke ordrett, men om ikke annet så litt selvrettferdiggjørende...
Forelskelse og revolusjon: Hva må til? Det viktigste er fravær av frihet og fremtidshåp. De samme utløsende faktorer gjelder for den frustrerte og utro ektemann - som for opprørere i Libya :
- At frustrasjonsnivået må ha vært stort overt tid, uten mulighet til ventilasjon eller konkrete uttrykk.
- At alle andre aksepterte veier til forandring er testet og forsøkt uten hell.
- At selve overlevelsesinstinktet blir trigget slik at man er desperat nok til å bryte med de etiske og moralske idealer man tidligere har levd etter.
- Slik at man bare GJØR det man egentlig ikke TØR - enten det er å drepe eller å elske.
Revolusjoner blir selvsagt utløst av utålmodighet, utålmodighet i sin rene bokstavelige betydning: når siste dråpe ufrihet og lidelse er tålt kommer et farlig sterkt mot: desperasjon. Den ytterste grense må krysses først, men når dette er gjort finnes ingen vei tilbake. Brutaliteten er en logisk konsekvens, enten den er fysisk eller mental. Slik ble Bastillen stormet og Vinterpalasset okkupert.
Vennen min er også forelsket i vår. Han hadde kone og barn. Kona har ingen mann lenger, for han er i krigen. Hjernen hans er drevet fra skanse til skanse, hjertet har fått uventet støtte fra de nedre og lenge eksildømte fraksjoner i denne mannens indre parlament. Fanen han veiver i opprør mot hele sitt liv er rød, rød, rød!
...
Herregud, er det dette som skjer ... ?