Kierkegaard og tilværelsen

Har ryddet i bøker og kladdeark og funnet notatbøkene der jeg har skrevet om Kierkegaard mens jeg leste boka "Tausheten og øyeblikket". Leste gjennom notatene og finner fremdeles hans "lære om de tre stadier" er interessant. Både hos Kierkegaard og Sartre synes jeg det er sterke paraleller til zen-buddhismens etikk. En etikk jeg er opptatt av og så gjerne vil tilstrebe å leve etter, men som jeg "synder" mot hele tiden... (men det er et mål å kunne leve mer etter en bestemt etikk...)

Kierkegaards" lære om de tre stadier":

- Det estetiske

- Det etiske

- Det religiøs

(Kierkegaard sa selv at hans stadie var det estetiske, og der lever jeg selv altfor mye...)

DET ESTETISKE

Er man på dette stadiet "nyter man livet". Det vakre og driftenes tilfredsstillelse er det som styrer ens liv og gjerninger. Hele tilværelsen er determinert av "driftenes tilfredsstillelse". Tanken på verdiens "ekthet" eller hensynet til den andre, dvs. de etiske overveielser blir skjøvet i bakgrunnen. Egoismen og den personlige livstørst, samt tilfredsstillelsen av denne (livstørst) er det som styrer livsutfoldelsen.

På et tidspunkt, når man blir moden og reflekterende, blir det klart for individet at mange av disse verdiene er illusoriske og uekte og at hensynet til andre må telle. Man kan ikke eksistere alene, men kun i samvær med andre - man må forholde seg til andres rett til livsutfoldelse og begrense sin egen drifts-tilfredsstillelse.

Det estetiske menneske som har erkjent tomheten og "verdimangelen" i denne form for liv, føler seg fortumlet og vil derfor "hoppe over" til det etiske stadiet for å ta ansvar for livet sitt.