Min litteraturhistorie

Skulle egentlig skrive kort om Adrian Mole, men så ble det heller en kort innføring i min bibliofile historikk til nå...

Adrian Mole var i mange år en av mine favorittkarakterer i bøkenes verden. Den første boka kom i 1982, da jeg  begynte å bli ferdig med samtlige Hardy-guttene bøkene (jeg var stor fan) og hadde begynt å lese Erich von Dänikens konspirasjonsteorier om besøk fra det ytre rom (utrolig fascinerende lesning, i hvertfall da).

Jeg tror min første leseopplevelse med stor glede og mening var bøkene om Albert Åberg. Så flyttet leieboeren hos bestefar ut og etterlot seg et helt bibliotek med alt fra nevnte Däniken til Hardy-guttene og en samling alle norske klassikere. Bestefar likte at jeg var en sånn ung lesehest, i motsetning til mine fettere som ikke fantes interessert i den slags. Derfor ble det en ordning der hver gang vi var på besøk hos bestefar og bestemor i Moneheia (Hamresanden) fikk jeg ta meg en ny bok hjem fra leieboerens etterlatte bibliotek. Dette førte til at jeg fikk samtlige bøker i Hardyguttene-serien. Leste også alle Biggles bøkene (engelsk flygerhelt i RAF) og endel Bobsey-barna men de ble for klissete. Litt Nancy Drew ble det også, men hun likte jeg best som hørespill på Barnetimen. I mellomtiden oppdaget jeg Stompa. Først på radioen som hørespill i Barnetimen på lørdager kl.17.00 (her strømmer de gode minnene på, tenk bare på Tordivelen i skumringen...). Så fant jeg Stompa-bøkene på skolebiblioteket og i flere år var Stompa favoritten (for ikke å snakke om Max Lundgrens "Gutten med gullbuksene")...

I 1984 oppdaget jeg Adrian Mole på skolen i Ramnes (gikk på samme skole som Aqua-Lene i to år der gitt). Jeg leste på den tiden alt jeg fant av bøker hjemme og det var ganske mange i og med at vi var bokklubbmeldemmer og bøkene kom jevnt og trutt. Bl.a. var jeg veldig begeistret for Oskar Braaten kan jeg huske.Følte sterk empati med arbeiderne og familien deres i Oslo på 20-tallet.

Siden dette skulle handle om Adrian Mole (men nå heller ble litt lese-historikk fra meg), må jeg forklare hva jeg likte med Adrian. Først og fremst hadde han visjoner. Han ønsket jo sterkt å bli en intelektuell, han var selvopptatt og så med sterk misnøye på voksne rundt seg. Og jeg likte at han hadde så vanlige problemer som kviser (et problem jeg ikke hadde), han var ekstremt opptatt av lengden på penis (den hang-upen hadde jeg heller ikke- helt sant!) - men dette gjorde ham jo til en helt vanlig person, der Hardy-guttene selvsagt var atleter i hver sin idrett, Biggles var en krighelt uzw. ...

Etter Hardy-guttene og von Däniken fra Bestefar fant han fram hele serien med Jack London bøker og jeg fikk alle med meg hjem. Disse var skinninnbundne og jeg har dem den dag i dag. De ga meg fantastiske leseropplevelser, alt fra å være på loffen på amerikanske tog til leting etter gull i Alaska. En lærer på ungdomsskolen prøvde å pense meg inn på Mikkjel Fønhus siden han visste at jeg leste Jack London, men jeg fikk ikke samme kick av Fønhus. Kanskje han var for lyrisk? Jeg husker ikke. 

Husker ikke helt hva som kom nå, men jeg hadde fra jeg var 14-16 en periode med Rikard Hermann (Engelsk historie) og ikke minst PC Jersild. Hmm, jo mer jeg skriver nå jo flere forfatter kommer jeg på.

Uansett, i 1986 så kom ei bok som virkelig forandret lesing for meg. Ingvar Ambjørnsens "Hvite Niggere" var helt fantastisk for meg som 16-åring, på full fart inn i opposisjon mot alt det bestående og ikke minst ble en overbevist og skråsikker anarkist takket være bl.a. Hans Jægers "Anarkiets bibel. 

I "Hvite Niggere" var alle på utsiden av det etablerte og/men de hadde andre kvaliteter: samhold, solidaritet og helt andre verdisett enn det bestående, besteborgerlige. Ikke minst var den helt fantastisk morsom, med et persongalleri uten like og personbeskrivelser som var fantastiske. Ambjørnsen skildret egentlig de fleste (selv de man hatet) med en slags kjærlighet, en forsonende holdning som jeg adopterte og for det meste har dendag i dag. Det er noe med å se det varme og positive i alle, selv om det er så jævla mye lettere å se det negative (det er jeg dessverre også flink til).

Hvite Nigger fikk meg til å gjøre to ting, nemlig å lese alt jeg kom over av Ambjørnsen fremover pluss de fem han skrev før Niggere, men kanskje viktigst av alt; I Hvite Niggere droppes en god del navn på bøker og forfattere. Den første jeg leste fant jeg også i bokhylla hos bestefar og det var Aksel Jensens "Line". 

Nå tok det helt av og jeg leste enormt mye på videregående (ja, ikke pensum dessverre..). Dag Solstad, Jens Bjørneboe og Jan Kjærstad. Husker særlig Kjærstads "Menneskets matrise" som var en samling essays.

Fra Bjørneboe fikk jeg Hans Jæger som var min store helt i noen år før jeg egentlig bare syntes synd på ham med sin drøm om fri kjærlighet og "..at have tolv piker på en gang", mens den enesta han ville ha og som gjorde ham syk av kjærlighet var hans beste venn Christian Krogs kone, Oda Krogh. 

Avslutter nå, men det er så mange som skulle vært nevnt: Carsten Jensen, Gert Nygårdshaug, Peter Serck ++. Alikevel er det bare en jeg MÅ ha med til slutt og det er han jeg leser om og om igjen, Ketil Bjørnstad.

Jeg elsker Ketil Bjørnstad. Rett og slett. Han skriver om forholdet mellom mann og kvinne på en måte jeg identifiserer meg med og forstår. Han skriver på en måte det jeg tenker sånn at å lese ham blir en slags bekreftelse på at det jeg tenker og opplever i forhold til mine relasjoner til det annet kjønn.

For å unngå å rote meg inn i forklaringer på mine relasjoner til venninner og det annet kjønn generelt, slutter jeg nå. Ikke at det ville vært SÅ ille, men jeg har en tendens til å spinne for langt på tanker og skrive det ut på en alt for dårlig måte...

Pretencious ?! Moi?!! 

... 

Forøvrig hører jeg veldig mye på Allan Edwall for tiden. Utrolig nydelig musikk og jeg har selvsagt utrolig gode vibber for ham i underbevisstheten med tanke på at han jo er (var) pappaen til Emil og loffer-vennene til Rasmus på loffen. Anbefales. Nyt "Kärleksvisa"...teksten er bare helt nydelig!

Som dagg och honung är din ljuva mundSom rosor doftar du i junilundOch likt en duva så vit och renÄr kärleken, är kärlekenMen scart som natten är en trolös vänOch kall som is är saknadenOch ensamheten är arm och gråAtt vänta på, att vänta påMen nu är kärlekens ljuva stundNär jag får kyssa din ljuva mundOch morgondagen med sorg och gråtVi skratta åt, vi skratta åt