Opp.Ned.

Ahhh....! Der kom endelig nedturen. Har vært oppe såpass lenge nå at jeg faktisk savnet en liten nedtur nå.

Hmmm...det hørtes kokett ut og det var ikke meningen, men jeg kjenner meg selv såpass at hvis en oppe-periode varer så lenge så nærmer veggen seg... Jeg vet jo at jeg ikke er bipolar(...) men jeg aner at jeg har mer enn bare "vanlige" svingninger i humøret. Altså, det er slitsomt å være både oppe og nede, men faktisk hos meg, absolutt mest slitsomt å være oppe. Slitsom fordi jeg av og til blir, tja, føler det som om høy på meg selv. Jeg blir veeldig selvsikker, ikke ekkel tror jeg, bare veldig trygg på meg selv.Veldig trygg. Og da går både prat og kontakt med andre mennesker veldig lett.

I de få øyeblikkene jeg er høyest kan dette gå for langt. Sånn som at når en morsom, og lekende flirt blir akkurat et hakk for mye. Ikke ofte det skjer, men hvis det skjer så kan det ødelegge noe som egentlig er fint, i dette tilfellet en helt uskyldig flirt, men også bare en fortrolig stemning eller en samtale. Ikke ofte dette skjer, men hvis det skjer får jeg sånn kraftig nedtur fordi jeg angrer så... Altså blir det ekstra slitsomt. Ikke bare slitsomt som i at det blir endret oppførsel ovenfor vedkommende, men også at jeg rent fysisk blir utslitt. Kan ofte være vanskelig å sovne for eksempel..

Jeg kan ikke, og gjør det heller ikke, klage på livet mitt. Det er i store trekk

fortsettes (kanskje)...jeg er jo ekstremt god på å ikke fullføre disse innleggene