Å være den andre

Mens Buber særlig tar for seg hvordan jeg ser den andre ( i et jeg/du eller jeg/det forhold) speiler Sartre dette forholdet. Hvordan er det å være "den andre" - den som blir sett og objektivisert ?

Sartres hovedpåstand er at mennesket ER frihet. Vi har ikke noe annet valg enn å velge hele tiden. Friheten er til å velge har vi alltid. Det er ikke en frihet som handler om fysisk frihet eller politisk frihet, men det betyr at uansett situasjon kan vi velge hvordan vi forholder og hva vi velger å gjøre. Dette gjør oss også ansvarlige for egne handlinger, og det er skremmende...

Da kommer vi ikke unna et annet svært viktig punkt hos Sartre, at Essensen av mennesket er intet. Å tro at mennesket har en essens er som å tro på en menneskenatur, at det er en plan for hver av oss og at vi bør prøve å finne den veien og følge den. Dette avviser Sartre, han sier at Eksistensen går forut for Essensen.

Tilbake til å være "den andre", den som blir sett og objektivisert:

 Vi lever i spenningen mellom å ville bli sett og angsten

for å ikke kunne bestemme hva den andre "ser".

Vi vil bli sett. Ja, vi må bli sett for å føle at vi er virkelige, at vi er til. Ved å la andre se oss og dermed objektivisere oss anerkjenner vi den som ser oss gjennom å la han være subjekt og du objektet.

+++ kommer mer