reprise : det taktile

Skrev dette i 2005 og siden jeg ikke får skrevet noe særlig nytt for tiden, så poster jeg denne på nytt: 

OM DET TAKTILE

Først, en liten ordforklaring om noen skulle være i tvil ; taktil betyr  ´det/noe som oppfattes gjennom følesansen, ved berøring´. Jeg er glad i ordet taktil. Si det for deg selv en gang  ´takk-tiiil`. Det er både hardt og mykt på en gang. Det engelske ordet for taktil, i tillegg til tactile er om mulig enda vakrere ; tangibility  `tán-dji-bill-i-ti. Nå var det ikke ordet taktil jeg ville si noe om , men hvorfor jeg er opptatt av det taktile. Hvis du tenker deg er det godt mulig du selv har gode og dårlige erfaringer med det taktile. En god erfaring er alt fra hvordan en hammer ligger godt i hånda når jeg snekrer til hvordan det tastaturet jeg skriver på responderer. Føles tastene gode ? Er du sikker på at hvert anslag blir registrert eller tastene så myke at de ikke gir deg noen god tilbakemelding ?  Har du noen gang holdt rundt et kvinnebryst  (eller to ) ?  Eller latt en varm kaffekopp varme hendene dine ? Følt på  en glatt, kald stein ? Alt sammen taktile opplevelser. Altså er det taktile en sanseopplevelse.  Det er ikke bare rampunger som ikke kan `holde fingrene fra fatet`. ( Ikke tenk på kvinnebryst her...) Men det virker om de fleste av oss har et sterkt behov for å ta på ting. Synet er ikke nok, man vil utfylle sin opplevelse av tingene rundt seg...

Min post om tristhet, tar MYE tid, bl.a. fordi jeg hele tiden endrer innfallsvinkel på det jeg prøver å skrive. Skal jeg skrive om tristhet som den milde, nesten sunne, motsetningen til depresjon ? Eller kanksje en mer eksistensialistisk vinkling om at man MÅ kunne være trist for å oppleve det "glade"/vakre. Omtrent som når Keats sier at man ikke kan se og nyte at en blomst er vakker uten å vite at den skal visne og dø... Vissheten om at noe skal ende...  Hmm.. Følg med. Selv om det kan ta litt tid...