Sartre og Zen...

...har antakelig ingen sammenheng, men det var jo en fin overskrift ? Uansett, jeg leser Sartre igjen, bl.a. fordi det er litt tungt stoff, men etterhvert som man skjønner essesnsen er det lettere å gå dypere i materien, så å si. I går spiste Fredrik, Daniel og jeg ute i Lillesand, og mens vi gikk nedover fra Kokkenes til byen så prøvde jeg å forklare dem i grove trekk om Sartre og eksistensialismen (ofte også omtalt som situasjonisme). Hva er så dette ?

Vel, i grove trekk sier Sartre at vi mennesker er født til frihet. Og den friheten gir oss angst. Frihet her er friheten til å velge. Vi kan, og vi MÅ velge. Hver dag, mange ganger om dagen, hele jævla livet. Siden vi faktisk må foreta valg hele tiden blir vi altså utrygge.
Friheten er svimlende fordi den viser at vi ikke er noe bestemt. 
Derfor prøver vi hele tiden nettopp på det ; å være noe bestemt, som er en falsk livsfølelse. Vi forestiller oss for "den andre" (altså den eller de du til enhver tid forholder deg til), fordi vi vil at de skal se oss som noe bestemt, som noe som korrsponderer med vårt (mitt) verdisett.Vi er redd for “den andres” dom, men samtidig vil vi bli dømt av andre, for da får vi “bekreftet” at vi er noe bestemt .

Klokere ?  Hvis ikke så følg med jeg oppdaterer snart...   (en ting er å tenke en tanke, men å skrive den er mye verre...og den Zen biten kommer jeg også tilbake til)